Barndomstraumer

Traumer kan høres ut som et dramatisk ord vi ikke nødvendigvis kjenner oss igjen i. Samtidig er traumer i oppveksten så utbredt, at det er på tide vi får et mer normalisert forhold til terminologien. Oppveksten er en svært sårbar tid. Som barn er vi sensitive, avmektige og gudegitt foreldrene vi vokser opp sammen med. Forelderrollen er på mange måter den mektigste posisjonen i verden. Foreldre har alt å si når det kommer til klimaet hjemme, og omsorgen og oppdragelsen vi får, og eventuelt ikke får.

Tilpasning til enhver pris

Som barn konstruert for å skulle tilpasse oss våre foreldre, til enhver pris. Gjennom evolusjonen har vi blitt designet til å gjøre det som trengs for å tilpasse oss, i håp om å danne et tilknytningsbånd med våre omsorgsgivere. Dette innebærer at vi instinktivt vil forsøke å bli slik våre foreldre ønsker at vi skal være, i håp om at de skal like oss nok til å ta vare på oss.

Dette er den sterkeste og mest grunnleggende overlevelsesmekanismen i oss fra vi er små. Behovet for å danne en tilknytningsrelasjon til våre foreldre er et spørsmål om liv og død fra naturens side. Derfor er vi designet til å skulle gjøre alt for å oppnå en tilknytning til våre foreldre gjennom å tilpasse oss dem. Dette kan komme til en svært høy pris, særlig når foreldre enten er avvisende, mishandler eller neglisjerer oss. Da vil vi fremdeles tilpasse oss denne atferden, i håp om å danne et bånd til tross for at foreldrene er slemme, avvisende eller ignorerer oss. Konsekvensen kan bli at vi danner uhensiktsmessige mønstre i vår personlighet, som bidrar til at vi fortsetter å havne i tilsvarende vanskelige relasjoner og situasjoner senere i livet. Dette er en klassisk konsekvens av barndomstraumer.

Vi blir formet av vår tilpasningsstil

Ved å bli slik våre foreldre ønsker, håper vi på å oppnå en tilknytningsrelasjon som til alle tider har vært det mest avgjørende premisset for vår overlevelse. Dette er grunnen til at vår oppvekst og relasjon til våre foreldre er så viktig for å forstå vår egen psykologi som voksne. Vi har blitt formet av den, gjennom vår totale tilpasning til våre foreldre som små. Resten av livet må vi leve med tilpasningen vi har etablert i forsøk på å oppnå en god relasjon til dem.

Når vi vokser opp med foreldre som ikke imøtekommer oss som den vi er, vil vi behøve å tilpasse oss dem. Hvis situasjonen krever at vi går på kompromiss av den vi egentlig er for å oppnå en relasjon, vil vi gjøre det. Behøver vi å kompromissere oss selv på et jevnlig basis for å oppnå og beholde en relasjon til våre foreldre, vil dette sette seg og bli til en del av vår personlighet. Vi vil da kunne kjenne på at vi ikke er oss selv senere i livet, ettersom vi er trent og har bygd strukturer omkring å kompromissere oss for å være slik våre foreldre har tålt og likt. Det å oppleve at vi ikke er oss selv, blir dermed en indre konflikt som kan bidra til fortvilelse ettersom vi vokser opp. Vi har et psykologisk behov for å være den vi autentisk sett er. Har vi trengt å opptre som en annen enn den vi egentlig er, kan vi derfor oppleve å miste kontakten med oss selv. Lengselen etter å bli oss selv igjen, er et klassisk mål ved psykoterapi.

En forståelse av oppveksten er nødvendig for å løse problemene vi har i dag
Vi behøver å se på og forstå vår oppvekst for å kunne gi mening til problemer vi har som voksne. Oppveksten vår utgjør et nødvendig kart vi trenger å bli kjent med, for å kunne forstå oss selv i dag. En slik forståelse og oversikt er nødvendig, hvis vi skal klare å finne veien ut av mønstre vi opplever å være fanget i. Vi behøver å få en oversikt over våre tilpasningsmønstre, for å klare å finne veien tilbake til oss selv. Dette er kjernen ved behandling av barndomstraumer.

Behov for bekreftelse

Vår opplevelse av at vi kan dø hvis våre foreldre ikke liker oss, er kraftig innprogrammert i våre gener. Trangen til å prøve å få våre foreldre til å godta oss, er derfor tilsvarende sterk. Dette kan vi gjerne oppleve som et behov for bekreftelse utenfra, senere i livet.

Vi er genetisk innprogrammert til å tro at vår eksistens avhenger av godkjenning fra dem rundt oss slik at vi får lov til å tilhøre, slik den har gjort oppgjennom hele vår evolusjon. Vår søken etter aksept utenfor oss selv for den vi er fortsetter derfor gjerne gjennom livsløpet, til tross for at vår eksistens ikke lenger avhenger av at andre mennesker godtar oss. I dag lever de fleste av oss selvstendige liv, der vi endelig har luksusen av å kunne velge hvem vi ønsker å være sammen med. Før, hadde vi sjeldent denne luksusen. Da trengte vi å påse at vi ble godtatt og dermed fikk tilhøre, dem som var rundt oss. Derfor er denne mekanisnen frendeles så sterk i oss. Har vi vokst opp med foreldre som elsker oss for den vi er, lærer vi at vi trygt får tilhøre som den vi er. Opplever vi derimot mishandling, avvisning og neglekt, vil konklusjonen bli det omvendte.

Det vil få oss til å tro at vi ikke er gode nok til å tilhøre som den vi er. Dette vil få oss til å prøve å tilpasse oss omverden, i stedet for å være oss selv. Behovet for bekreftelse på at vi lykkes med å være slik andre liker, blir da viktig. Dette er tegnet på at vi lykkes med å tilpasse oss, og derfor får lov til å tilhøre. Samtidig bidrar dette til å opprettholde troen på at vi ikke kan være oss selv, og at vi fortsetter å være slik andre ønsker i stedet for å være den vi autentisk sett er. Dette kan bli både fortvilende og smertefullt ettersom vi blir eldre.

Å lære oss å anerkjenne at vi har livets rett som den vi er, er en viktig og befriende innsikt vi kan oppnå som voksne. Overtilpasning på bekostning av vår integritet er smertefullt, og vi kan lære oss å vokse ut av det. Å jobbe med selvaksept og egenkjærlighet kan bidra til at vi blir mindre avhengig av andres bekreftelse, da vi kan oppdage at den eneste aksepten vi egentlig trenger, er vår egen. Dette kan vi oppnå gjennom behandling.

Kort oppsummering

Behovet for å tilpasse oss våre foreldre slik at de skal ta vare på oss og sørge for at vi overlever, utgjør utgangspunktet for vår personlige utvikling og psykologi. Har våre foreldre anerkjent oss for den vi er, har vi kunnet bli den vi er på en naturlig måte. Har derimot våre foreldre ikke godtatt oss for den vi autentisk sett er, har vi behøvd å tilpasse oss deres ønsker på bekostning av vår egen integritet. Det er konflikten mellom våre tilpasningsmønstre til våre foreldre og den vi egentlig er, som gjerne utgjør kjernen i vår indre konflikt oppgjennom livet. Denne kan vi gjerne stri med livet ut, og det er veien ut av våre gamle tilpasningsmønstre og tilbake til oss selv psykoterapi på mange måter handler om.

Betinget kontra ubetinget kjærlighet

Ideelt sett skal foreldre elske sitt barn ubetinget. Dette innebærer å tåle sitt barn, og praktisere forelderrollen på en slik måte at man støtter og elsker frem barnets egen natur. Å korrigere barnet slik at det skal bli den man vil det skal være i stedet for det det autentisk sett er, er definisjonen på betinget kjærlighet. Premisset blir: Jeg elsker deg når du er sånn som jeg vil at du skal være. Jeg straffer deg med avvisning eller mishandling når du derimot er sånn som du er, i stedet for slik jeg vil.

Praktiserer foreldre en slik betinget oppdragerstil, vil barnet bli formet av det. Hvorvidt vi har blitt styrket og elsket for den vi er eller tvert i mot straffet for det, blir grunnlaget for forholdet vi danner til oss selv. Det internaliseres, og blir til vår grunnleggende antagelse om vi er bra eller dårlig som den vi er. Får vi instruksjoner om at vi behøver å være annerledes, vil vi følge dem. Dette er årsaken til at oppveksten er så avgjørende for utformingen av den vi er.

Makten til å forme som forelder

Forelderrollen er en maktrolle der ingen overser hvordan vi utøver den subtile, men totale psykologiske makten, vi har over våre barn fra naturens side. Mange velger derfor å bruke makten som forelder til å prøve å smi sitt barn slik de ønsker at barnet skal være. Dette er opphavet til betinget kjærlighet. Man gir kjærlighet og belønning når barnet oppfører seg slik man vil, og straffer det når det oppfører seg annerledes enn man ønsker.

Slik skjer foreldres forming av barn gjerne gjennom betinget kjærlighet, hvis man kan kalle det for det. Eksempler på dette er «Mamma liker når jeg er søt, liten og feminin, så jeg er det i stedet for mitt ekte, sterke jeg». Eller «Pappa blir provosert hvis jeg er sensitiv, så jeg skrur av følelsene mine og prøver å være kald, hard og kynisk sånn som han liker». Uavhengig av hvordan våre foreldre uttrykker sine ønsker, plukker vi disse signalene opp og prøver å etterfølge dem som instrukser på hvordan vi skal være når vi er små. Hva våre foreldre tåler og liker blir altså avgjørende for hvordan vi former oss selv, i håp om å få dem til å godta oss. Den vi autentisk sett er, blir bortprioritert fra naturens side som kun har brydd seg om hvorvidt vi overlever eller ikke. Konsekvensen er at vi blir psykisk skadelidende av å ikke være oss selv; en smerte som gjerne blir sterkere ettersom vi vokser opp og blir eldre. Det er som nevn gjerne denne konflikten vi prøver å løse opp i ved psykoterapi.

Forventningen og frykten for avvisning

Formingen kan skje subtilt, ved at man tilbakeholder kjærlighet og oppmerksomhet når barnet ikke oppfører seg slik forelderen selv ønsker. Straff gjennom diskré avvisning som ved å unngå å se på barnet, bli stille og trekke seg unna, er vanlige metoder for å lære barnet hva man vil ha av dem og ikke. Opplever vi som barn at vår forelder avviser oss for å være den vi er, vil dette medføre at vi integrerer troen på at det er noe feil med oss. Denne overbevisningen kan være subtil, som ved en indre forventning om at andre vil avvise oss hvis de bare ble kjent med den vi egentlig er. Overbevisningen om at vi vil bli avvist kommer som regel av gjentatt erfaring med å bli avvist eller straffet for å være oss selv. Forventningen om at andre vil gjøre det samme, kan vedvare i oss.

Å bli avvist på denne måten er svært smertefullt. Hvis våre foreldre signaliserer tydelig enten verbalt eller nonverbalt at de ikke vil ha oss slik vi er, vil troen på at vi er avvisbare bli lagt til grunn som en sentral byggestein i vår indre selvkonstruksjon. Den vi deretter arte seg som en forventning og frykt for avvisning i møte med andre senere i livet. Ofte vil vi kompensere ved å ikke være autentiske, siden vi tror ingen andre vil like og akseptere oss heller. Troen på at vi er avvisbare er derfor en viktig grunnleggende antagelse å korrigere i terapi.
Frykten for avvisning kan være sterk. Gjennom å etablere en større aksept og kjærlighet for den vi egentlig er, kan denne frykten gradvis slippe taket. Lærer vi oss å elske og anerkjenne oss selv, blir frykten for at andre ikke skal gjøre det gjerne betydelig mindre. Dette kan medføre en sterk opplevelse av frihet når vi kommer til dette punktet, som er et mål i terapi.

Mishandling

Ved psykisk mishandling kan foreldre ydmyke eller skade sitt barn, gjennom å si stygge, nedlatende og krenkende ting. Latterliggjøring, sarkasme og hånliggjøring av barnet faller også innunder kategorien psykisk mishandling. Det samme gjelder kontrollerende og invaderende bruk av foreldremakten, som overvåking og grenseoverskridende atferd. Psykisk mishandling kan også være manipulering for å få barnet til å slutte å tro på sin egen virkelighetsoppfattelse, også kalt gaslighting. Dette kan bidra til en selvtvil som vedvarer inn i voksenalderen, der man sliter med å stole på sin egen opplevelse av livet. Kritikk, skyldpåleggelse og skaminduserende kommunikasjon, faller også innunder kategorien psykisk mishandling.

Problemet med psykisk mishandling, er at vi internaliserer dynamikken, og tror på det våre foreldre sier om oss. Samtidig tror vi som små at vi fortjener måten våre foreldre behandler oss på. Derfor bidrar mishandling til å utgjøre grunnlaget for vår selvforståelse, som vil vedvare senere i livet. Skadeeffekten av mishandling er derfor gjerne veldig stor, siden vi tar den med oss videre ettersom vi vokser opp.
Vi er nemlig født til å se til våre foreldre som fasiten på livet. Det foreldrene våre forteller oss integrerer vi, og legger til grunn som vår grunnleggende oppfatning av hvem vi er. Vår indre psykodynamikk etableres derfor på bakgrunnen av interaksjonene med våre foreldre, hvilket i andre omgang utgjør fundamentet for vår psykologi resten av livet. Dette er grunnen til at det er så skadelig når våre foreldre er stygge mot oss når vi er små.

Selvbebreidelse for mishandling

Enten det er snakk om psykisk eller fysisk vold, vil årsaken til krenkelsene og mishandlingen internaliseres når vi er barn. Vi vil tro mishandlingen har oppstått på bakgrunn av at vi er den vi er. Dette kommer av at vi som barn har et egosentrisk perspektiv. Vi tror alt skjer som en konsekvens av at vi er den vi er. Vi skjønner ikke at våre foreldre oppfører seg slik de gjør fordi de er sånn, helt uavhengig av hvem som barn.

Siden vi instinktivt ilegger oss selv skylden for mishandlingen gjennom å tro at vi er årsaken til den, bidrar mishandling i andre omgang til selvbebreidelse, selvforakt og selvstraffing i voksen alder. Siden vi på grunn av vårt utviklingsnivå har sluttet at vi er årsaken til mishandlingen, blir hele vårt selvbegrep bygd omkring denne overbevisningen. Dermed bygges vårt liv på slutningen om at vi er feil på noe vis, og derfor fortjener straff, ydmykelse, skam eller lignende. Dette er gjerne helt eller ihvertfall delvis ubevisste prosesser i oss, i etterkant av mishandling eller omsorgssvikt i oppveksten.
Troen på at vi fortjener å bli behandlet slik vi ble behandlet av våre foreldre, blir liggende som en innebygd grunnantagelse i vår psykiske infrastruktur. Derfor vil vi gjerne fortsette å utsette oss selv for tilsvarende behandling fra andre, slik vi ble opplært til å tro at vi fortjente som barn.

Dette er grunnen til at vi gjerne fortsetter å havne i tilsvarende situasjoner som den vi vokste opp i, selv om det dynamiske mønsteret ikke nødvendigvis er gjenkjennbart ved første øyekast. Vi trenger å lære oss å gjenkjenne når vi gjenskaper det dynamiske mønsteret av mishandling, dominanse og underkastelse eller omsorgssvikt fra oppveksten vår i voksen alder. Gjennom å lære oss vårt eget mønster å kjenne kan vi identifisere det, og lære oss å velge noe nytt fremfor å gjenspille og forsterke vår uheldige grunnleggende overbevisning om oss selv.
Siden internaliseringen av mishandlingen gjerne er sterk, krever dette betydelig arbeid for å bli bevisst at den personlige overbevisningen vi har om at dette er det vi fortjener siden vi er den vi er. Vi trenger å bli klar over at dette ikke er sant, til tross for at det står skrevet i vårt indre, som en overbevisning som oppleves som sannheten.

Oppdagelsen av at vår indre overbevisning om at vi er feil og fortjener ulike former for avvisning, mishandling og straff kun er et indre kart vi har laget oss basert på terrenget vi vokste opp i som barn, er nødvendig. Det gamle kartet fungerte i oppveksten da vi trengte å navigere i dette terrenget. Når vi fortsetter å leve etter dette kartet senere i livet derimot, ender vi opp med å skape problemer for oss som vi egentlig ikke trenger å leve med lenger. Dette er sentrale innsikter å oppnå gjennom behandling ved barndomstraumer.

Oppsummering

Vi integrerer speilene våre foreldre er for oss, som selve fundamentet for vår egen selvforståelse. Når foreldre uttrykker at de ser på oss som barn på en negativ måte, vil dette derfor bli integrert som en del av vårt selvbilde og vedvare i livet. Barndommen er en sårbar utviklingsfase, der vi utvikler vår forståelse av oss selv. Samtidig bygges våre mønstre av følelser og atferd, som vil være sentrale deler av vår selvkonstruksjon resten av livet. Når vi er små er sementen våt, og blir formet primært av samspillet mellom oss og våre foreldre. Siden vi er konstruert for å først og fremst tilpasse oss våre foreldre slik at de skal ta vare på oss slik at vi overlever, er derfor samspillet med dem det formgivende for våre indre strukturer. Ettersom vi blir eldre, tørker sementen. Da står disse mønstrene og forståelsene igjen som overbevisninger, om hvem vi er og hvordan vi skal oppføre oss i verden. Dette er årsaken til at oppveksten er så betydningsfull for vår psykologi resten av vårt liv. Den utgjør selve grunnlaget vi blir konstruert på som personer, og dermed hvordan vi lever og opplever livet ettersom vi blir eldre.

En utrygg oppvekst fører til kronisk beredskap

Når foreldre opptrer truende og dominerende eller er skremmende og skadelige, blir barnet utrygt som konsekvens. Når vi er redde, aktiveres vårt trusselberedskapssystem. Det er kroppens mobilisering i møte med fare. Når dette systemet er aktivt, kjenner vi på at vi er redde, står i fare og at vi dermed også blir på vakt. Følelsen av å være på vakt kan vi kjenne både kroppslig gjennom høy puls, følelsen av frykt og at vi mister evnen til å tenke og fungere normalt. Når vi er redde, mister vi kontakten med oss selv og omverdenen. Er vi mye utrygge som barn, vil dette derfor kunne resultere i at vi føler oss avskåret både fra oss selv, og omverdenen. Dette kommer av at beredskapsmoduset kan kronifiseres når vi har hatt en utrygg oppvekst, eller hvis vi har hatt traumatiske opplevelser uten å få tilstrekkelig hjelp etterpå. Da vil både følelsen av at vi står i fare og beredskapen dette aktiverer, kunne vedvare i oss gjennom livet.

Hensikten med beredskapsresponsen er at vi utelukkende skal fokusere på det som er farlig, slik at vi kan forsvare oss mot det. Når vi er i beredskap vil vi derfor bli svært engstelige, siden vi hele tiden tenker på det som kan være farlig, og ikke klarer å slippe dette fokuset med tankene. Å være i beredskap handler derfor både om fokuset på det som kan være farlig, og å prøve å beskytte oss mot det. Har vi vokst opp i et utrygt hjem, kan disse to mekanismene bli dominante i oss. Som voksne vil vi oppleve dette som at vi stadig engster oss, er anspente og har mange beskyttelsesmekanismer.

Når foreldre opptrer på en truende eller direkte skadelig måte, vil barnet reagere med frykt. Ettersom en forelder som skader, enten det er fysisk eller psykisk, er farlig, vil trusselberedskapsresponsen til barnet vedvare. En forelder som kan være farlig iblant, vil være truende hele tiden for barnet. Uforutsigbarheten som ligger i spørsmålet om når en forelder kan bli farlig igjen, vil gi en vedvarende autonom stress-respons. Mange barn vokser opp med pågående angst siden trusselberedskapssystemet er slått på hele tiden, ettersom forelderen kan bli farlig igjen når som helst. Det samme skjer hvis vi har oppevd traumatiske enkelthendelse, vi ikke har fått hjelp til å komme oss over.

Det er det kroniske beredskapsmoduset et barn ender opp med å gå i når en foreldre kan bli truende som ender opp med å bli en vedvarende innstilling det kan bli vanskelig å slå av igjen, selv i voksen alder. Kronisk beredskap setter seg altså, og konsekvensen kan bli en pågående beredskap videre i livet. Dette systemet må vi jobbe med å skru av manuelt i behandling av barndomstraumer, slik at vi kan etablere en opplevelse av trygghet og å være avslappet i kroppen igjen.

Fraværet av trygghet og tilstedeværelsen av trussel

Ettersom barn trenger en trygg og trøstende voksen for å klare å falle til ro igjen etter det har blitt redd, kan fraværet av en trygg og trøstende forelder bidra til at trusselberedskapsresponsen forblir påskrudd hele tiden. Vokser vi opp med truende, uforutsigbare og lunefulle foreldre, vil vi derfor sannsynligvis få en kronisk forhøyet trusselberedskapsmobilisering. Det vil si at kroppen hele tiden er forberedt på fare, og derfor er i beredskap hele tiden.
Dette bidrar til mange fysiske og psykiske plager livet igjennom. Kroppslig anspenthet, uro og smerter er klassiske symptomer. Søvnløshet, stress og angst er typisk. Skvettenhet og problemer med å komme i kontakt med egen kropp, er vanlig. Vanskeligheter med å huske og føle, er også vanlige konsekvenser. Det samme gjelder varierende evne til å konsentrere oss.

Vokser vi opp under truende omgivelser, vil kroppen og hjernen vår utelukkende at vi skal fortsette å være på vakt for trusseler livet igjennom. Fryktsenterets logikk er; en gang farlig, alltid farlig. Derfor slår sjeldent trusselberedskapssystemet vårt seg av av seg selv. Derfor trenger vi å gjøre dette gjennom behandling i voksen alder. Ved traumebehandling er derfor et viktig mål å jobbe for å slå av den kroniske trusselberedskapsresponsen, som gjerne er det mest plagsomme elementet som følge av barndomstraumer. Gjennom traumebehandling jobber vi med å etablere trygghet og ro i kroppen, kanskje for første gang noensinne. Dette bidrar gjerne til en betydelig forhøyet livskvalitet, da det å gå rundt i beredskap både er smertefullt og utmattende.

Behandling av barndomstraumer

Skader fra mishandling og omsorgssvikt blir gjerne stående uhelbredet, siden forelderen som forårsaket skaden som regel ikke bidrar til å lege sårene de selv har bidratt til å skape i barnet. Siden barn ikke er i stand til å helbrede seg selv etter sjokk, mishandling og neglekt, forblir derfor skadene stående i dem. Dette er grunnen til at barndomstraumer er så vanlig, og at de er den vanligste årsaken til problemer i voksen alder. Vi har alle blitt skadet på en eller annen måte i oppveksten. Spørsmålet er bare hvordan. Det er dette vi behøver å bli kjent med, slik at vi kan behandle gamle sår og bli hele, friske og frie voksne igjen. Dette er essensen i behandling av barndomstraumer.

Behandlingen vil variere ettersom skadens natur vil bero på hvordan type mishandling og neglekt som har funnet sted. Behandling av seksuelle overgrep vil derfor være noe annerledes enn behandlingen av dominante og psykisk mishandlende foreldre for eksempel, eller neglekt og omsorgssvikt. Det er ulike typer skader som har skjedd, og dermed også behov for påfølgende spesifikk behandling rettet mot den type barndomstraumer som er aktuelle i hver sak.

Eksempler på ulike former for bardomstraumer er seksuelle overgrep, psykisk eller fysisk mishandling, eller det å vokse opp med en forelder som misbruker rus. Truende, aggressive eller voldelige foreldre kan bidra til stor skade, ettersom det å være redd som barn bidrar til å forme hele vår nevropsykologiske utvikling. Foreldre som krenker, dominerer eller gaslighter sine barn, vil kunne gi samme vedvarende virkning. Skadene vil som sagt være spesifikke i forhold til hvordan type mishandling og traumer som har funnet sted, og behandlingen trenger derfor å være tilsvarende spesifikk skreddersydd til hver enkelt person.

Når foreldre har neglisjert eller avvist sitt barn gjennom omsorgssvikt er skadene gjerne tydelige, men de kan virke mindre konkrete. Omsorgssvikt gjennom neglekt bidrar til at vi får en avstand til både omverden og oss selv. Vi har ikke fått etablert en trygg kontakt med våre omsorgspersoner, og har dermed blitt overlatt i for stor grad til oss selv som små. Dette kan bidra til at vi inkapsuleres i en tilstand av å være alene et vakuum av kontakt, siden vi ikke har fått opprettet evnen til å være i kontakt. Hverken med oss selv, eller andre.

Fraværet av kontakt til våre omsorgspersoner bidrar altså til å skape en avstand til andre og omverden, som kan bli værende med oss inn i voksenlivet. Ved omsorgssvikt og neglekt handler derfor behandlingen i stor grad om å opprette kontakt igjen, slik at vi kan komme oss ut av vår frakoblede alenehet. Vi trenger å gjenopprette en kjærlig kontakt både til oss selv og omverden, for å komme ut av den ufrivillige ensomheten vi er fanget i som neglekt medfører. Dette er en fin og viktig agenda ved behandlingen av omsorgssvikt.

Iblant er det ikke våre foreldre som pådrar oss skade, men andre mennesker. Har vi da ikke foreldre vi kan gå til for støtte og trøst, vil skaden gjerne forbli vedvarende. Barn kan ikke lege sine egne sår; vi behøver voksne som kan hjelpe oss med dette. Opplever vi overgrep eller mobbing, er det derfor avgjørende at vi får god hjelp av voksne til å prosessere slike opplevelser. Har vi derimot ikke foreldre som har kapasiteten til å ta oss imot på en god måte når vi opplever skadelige hendelser enten hjemme eller ute i verden, vil disse traumene bli stående uleget. Ubehandlede traumer vil ligge som latende triggbare sår, som vil bli aktivert når vi støter borti noe som minner om den traumatiske hendelsen. Gjerne utvikler vi mønstre av unngåelse i forhold til traumer, uten å være klar over det. Dette byr gjerne på problemer i voksen alder. Ubevisst unngåelse av omstendigheter som kan bidra til å reaktivere gamle traumer er vanlig. Gjennom å bli kjent med vår egen historie, kan vi begynne å forstå hva vi unngår. Gjennom trygg og strukturert eksponering, kan vi lære oss å bli trygge og kompetente på det som en gang var traumatisk for oss. Dette bidrar til bedring av barndomstraumer.

Problemet ved barndomstraumer er nettopp at skadene blir påført uten at vi fikk hjelp til å håndtere dem da de skjedde. Som barn er vi ikke i stand til å lege våre egne sår, eller å ta vare på oss selv. Når våre foreldre påfører oss skade, kan dermed skadene kunne vedvare gjennom livet. Dette er årsaken til at traumebehandling ved barndomstraumer er så viktig. Sårene ligger der uleget, hvilket er grunnen til at vi trenger å gjøre dette gjennom bevisst terapeutisk arbeid i voksen aldre.

Heldigvis er det aldri for sent å behandle barndomstraumer. De ligger der uberørt, som om hendelsen fremdeles er pågående. Dette er grunnen til at de er så potente, og kan medføre så mye plage oppgjennom livet. Samtidig bidrar traumets vedvarende intensitet og livaktighet til at de er lette å reaktivere, og dermed også gjerne effektive å behandle. Traumebehandling av barndomstraumer handler om å omstrukturere minnene av det som skjedde, slik at vonde opplevelser kan gi slipp på oss. Traumer ønsker å bli helbredet; vi behøver bare å gå gjennom de kliniske prosedyrene som bidrar til at de leges på ordentlig. Dette er hva barndomstraumer og behandlingen av barndomstraumer handler om. Det er effektivt, og kan bidra til at vi endelig kan få den gode opplevelsen av å være oss i livet, som vi kanskje aldri hat hatt tilgang på før. Det er et verdig terapeutisk mål å jobbe for å oppnå.

Referanser

• Anstorp, T. & Benum, K. 2014. Traumeb-behandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Universitetsforlaget.
• Fisher, J. A. 2017. Healing the fragmented selves of trauma survivors: Overcoming Internal Self-Alienation. Routledge books.
• Levine, P. A. Trauma and Memory: Brain and Body in a search for the living past. North Atlantics Books.
• Levine, P. A. 2008. Healing Trauma. Sounds true books.
• Van der Kolk, B. 2014. The body keeps the score: Brain, mind and body, in the healing of trauma. Pinguin books.
• Perry, B. D. & Winfrey, O. 2021. What happened to you? Conversations on trauma, resilience and healing. Flatiron Books.
• Rotchild, B. 2000. The body remembers. Norton.
• Shapiro, F. 2012. Getting past your past. Rodale.